Det var ved sankthanstiden,
toti og fem aar siden;
vi holdt vor bryllupsdag
her under dette tag.
Vor Gud har os bevaret
og for ulykke sparet,
saa ingen modgangs vind
fik til os storme ind.
Se de, os Gud har skjænket,
saa smukt om bordet bænket,
med smil om friske kind
og barnetro i sind.
Men lad os aldrig glemme
Guds alvorsfulde stemme:
“Vogt nøie mine smaa,
lad ulven dem ei faa.”
Saa vil vi os indfinde
om Ebenesers minde
og takke Gud som bedst
for alt paa denne fest.
O, Gud, du fromme, milde,
du kjærlighedens kilde.
Min ringe tak du hav
for hende, du mig gav.