O, tænk naar striden her engang
er endt og seiren vis,
naar jeg med salig jubelsang
gaar ind i paradis;
naar salemsporten aabner sig
og Frelseren da tager mig
for evigt hjem til sig.
O, tænk, naar taaren aldrig mer
skal mørkne øiet mit,
naar jeg min Frelsers ansigt ser
saa vennehuldt og blidt;
naar jeg fra denne grædedal
faar gaa til himlens gyldne sal,
til englers “tusindtal”.
O, tænk, naar synden aldrig mer
skal føles i min barm,
naar ingen ting omkring mig sker,
som volder sorg og harm;
naar ingen modgangs hvirvelvind
skal ængste mer mit tunge sind
og væde mer min kind.
O, tænk da millioner aar
i saadan fryd, min ven,
som Jesu venner nyde faar;
men kast og blikket hen
til helvedpølen sort og hed,
hvor de fortabte maa gaa ned
og bo i evighed.
Der tænders gnidsel, hyl og graad
gjenlyder vidt og bredt,
de arme vaandes, ved ei raad,
de selv sin seng har redt;
de pines uden ro og rist,
dem gnaver ormen uden frist.
Se syndens løn tilsidst!
Nu helvede og himmerig
dig foremalet staar,
stat stille og betænk du dig,
hvorhen din vei nu gaar.
Ak, hør og kom det vel ihu,
til et af disse kommer du,
o, vælg, min ven, vælg nu.