Under korset fandt jeg hvile,
da min synd blev tung og svar.
Under korset fik jeg smile,
da forgrædt mit øie var.
Under korset fandt jeg glæde,
da forsøgt var hvert et sted;
ja, der var det sødt at kvæde
om det blod, som giver fred.
Under korset fandt jeg freden,
da jeg fredløs vanked om;
langt paa dag det alt var leden,
men til da var lige tom.
Under korset jordens møie,
smerte, nød og bitre savn
glemtes, foran saa jeg nøie
salighedens klare havn.
Der stod Frelseren og smilte,
raabte: Kom, min bror og ven!
jeg i grav ei længe hvilte,
du og skal opstaa igjen.
Over floden mørk jeg skuer
længselsfuld saa tidt derhen;
men naar storm og uveir truer,
ser jeg ingen havn og ven.
Men i selve stormen lyder
frelserrøsten: det er mig!
Jeg udstiger, naar du byder
mig at komme hen til dig.