O, Guri, du gamle, mørkladen og fager;
din skjønhed med aarene ikke aftager,
og kraftig du er, som dengang du var ung,
at afhjælpe synderen byrden saa tung.
Om du end er gammel og furet og tjæret,
desmer er du agtet og elsket og æret.
De store i verden fra fjern og fra nær
hid kommer, dig ser, og dig alle faar kjær
Da engang nymodens man vilde dig klæde,
jeg syntes, jeg hørte dig sagte at græde;
men kjærlige hænder dig hjalp i den strid,
og atter du staar som i ungdommens tid.
Aarhundreders vægt om din isse nu tynger,
og slægter til dig som til mor end sig klynger,
og moderlig øm du oplader dit skjød,
og klangfuld og mild altid stemmen der lød.
I otte sekulum du peget har trolig
for slægt efter slægt imod hjemlandets bolig,
og endnu du kalder som før: “Kom herhen.”
Vi gik, og vi kjendte vor moder igjen.
“Kom hid med de smaa”, glad vi hørte dig kvæde,
vi gik, og det syn maatte himmelen glæde;
da moderen tog sine smaa i sin favn
og korsede dem i det dyreste navn.
Kom hid, o, kom hid, vi saa ofte sik høre
Det syn maatte himmelens engle vel røre.
Vi gik og os trykkede op til din barm,
og trøstet og glædet blev synderen arm.
Naar slægten blev træt, og til hvile den stunded,
du kaldte, de kom, og hos mor de bedst blunded
Engang og, naar stunden er kommen for mig,
jeg kommer, o, mor! og vil hvile hos dig.