I livets første morgenstund
med uskylds smil om barnemund
jont toaarsgammel blomst du staar
og vokser yndigt aar for aar.
Ved denne anden milepæl
du staar saa venlig, sød og sæl;
men faren paa din fremtids vei,
mit kjære barn, du aner ei.
Men ak, mit barn, jeg kjender dem,
og mangt et suk sig lister frem,
saa tidt jeg tænke vil derpaa,
og ængstelig jeg spørge maa:
Mon du skal blive en af dem,
der udi frydens høie hjem
som himlens brud skal evigt gaa?
Min Gud, lad hende det opnaa!
Naar du, min lille ven, bli'r stor,
jeg i et andet land vel bor;
naar mest mit raad du trænger her,
maaske min røst forstummet er.
Derfor et raad jeg giver her,
det faderligt og sikkert er:
glem ei din daabs, den gode pagt,
men staa mod fristelsen paa vagt.
En ledestjerne, lys og klar,
i Herrens eget ord du har;
gaa did, hvor den dig leder hen,
saa finder du en trofast ven.
Følg ham i trængsel, nød og spot,
det veien er til ærens slot;
følg ham igjennem kors og død,
det veien er til glæden sød.
Og skulde fiendens pileskud
fra denne vei dig føre ud,
saa kom igjen, saa kom igjen
til Jesus Krist, din bedste ven.
Hvør saligt da, naar alle vi
i himlens gyldne Sorgenfri
faar samles, for ei mer igjen
at skilles fra en saadan ven.