En hilsen fra din barndoms egn,
hvor kirken smiler bag sit hegn,
der du blev lagt i Jesu favn
og fik i livsens bog dit navn.
Men fredløs du nu vandrer frem
i fremmed land; o, kom dog hjem!
din faders bord rigt dækket staar,
mens svinemask du der kun faar.
Urolig er din unge barm,
mens Jesus strækker ud sin arm
og raaber; “Kom igjen til mig,
mit blod jeg har udøst for dig.”
Husk paa din fader, sølvergraa,
hans suk, naar dig han tænker paa;
husk paa din moders varme bøn
for hendes hjertens kjære søn.
I fremmed land du lider nød,
og skjøgens favn kan bli' din død.
O, vend dig om og kom igjen
til Jesus, din trofaste ven.
Han vil dig give sko og ring
og retfærds dragt for ingen ting
og arveret til himlens slot.
O, vidste du, hvor der er godt.
Den sidste reis snart forestaar,
da glad i himlens land du gaar.
Paa snehvid strand en skare stor
dig hilser maaske og din mor.
Hint skjønne land er kampen værd,
o, tag Guds ord, det sterke sverd,
og Herrens rustning stadig bær,
saa kan du staa mod mørkheds hær.
Tag denne hilsen som et bud
ifra din Herre og din Gud,
som raab fra syndres hulde ven:
“O, kom igjen, o, kom igjen!”