Nær ved kirken staar et hus,
skilt fra verdens vilde sus;
glade vore smaa did ile,
og der engle venligt smile,
du blandt dem i selskab gaar.
Derfor bliv da ikke træt,
ved din mesters fod dig sæt;
han saa deilig dig kan lære
ydmyg og sagtmodig være,
saa bli'r sjælens hvile sød.
Vel har du en gjerning tung,
men som barn du bliver ung,
naar med børnene du leger
og for dem paa vennen peger,
som de smaa dog har saa kjær.
Og din fromme viv i løn
virker stille med sin bøn,
og med kvindelige dyder
hun sit liv saa deilig pryder, –
Gud velsigne eder to!