Smaafuglene atter sig gynger
paa grønklædte kviste iløn;
om Ararats tinder sig slynger
regnbuen saa prægtig og skjøn.
Den hæver sig op ifra dybet,
hvor vandene brummende gaar;
ved arkenens dør myldrer krybet
ved siden af ulve og faar.
Og ørnen i sky rask sig svinger,
forladt har den været et aar.
Ja, dyrene glade bortspringer
fra buret, som ensomt gjenstaar.
Stamfaderen knæler i støvet,
af tak han er fuld udi barm;
thi nu har han atter og prøvet,
at stærk er den Jehovas arm.
Selv dyrene sagte sig liste
da nær ved brændofferets røg;
det var, som om de ogsaa vidste,
at det ei var leg eller spøg.
Da lød Herrens hvisken som torden:
“Jeg kan mig forbarme endnu;
jeg straffe ei mer vil saa jorden,
og løftet jeg kommer ihu.
Og regnbuen skal være tegnet,
at jeg holder løftet bestemt,
og de har sig altid feilregnet,
som tror, at jeg stundom har glemt.”
Aartusinder siden er svundet,
men Herren det mindes saa grant,
og tusinder siden har fundet,
at Guds ord er evigt og sandt.
Naar du den syvfarvede bue
ser malet i dryppende sky,
da kan du med øiet vel skue:
Gud mindes sit løfte paany.
Naar taagen sig leirer om hjerte
og taareregn drypper deraf,
saa glem da ei under din smerte
de løfter, som Herren dig gav.