Der stiger tidt en længsel varm
fra hjertet i den unge barm;
den jager fredløs hid og did,
men nøden vokser tid for tid.
Der er et tungt og varigt savn,
ei verden ved dets rette navn;
der er en orm paa hjertets bund,
som gnaver hver en tid og stund.
Et liv i suk og savn og nød,
der ender med den bitre død –
og siden evig kval og graad, –
det synes være rent uraad.
Men raad for uraad skal du faa,
o, følg det, skal det vel dig gaa!
Et raad for suk og savn og nød, –
ja, selv imod den blege død.
Saa mangen leder efter fred,
men ak, ei paa det rette sted.
Man søger glæde nat og dag,
men finder sorg og hjertenag.
Kun en kan stille hjertets savn,
og Jesus Kristus er hans navn.
Kun en kan skjænke sjælen fred, –
og det er han, som for den led.
Han kalder dig saa ømt og blidt,
hans raab du hørte vistnok tidt.
Han taler til din unge barm
selv midt i verdens støi og larm.
Og ofte, naar du ensomt gaar,
han foran hjertedøren staar
og banker paa, vil slippe ind
gjør varmt dit hjerte, vaad din kind
O, luk da op, saa faar du fred
og hisset evig salighed.
Lyt ei til verdens løgn og tant,
men hør hans raab, hvis blod udrandt.