Mit hjerte bløder, naar jeg beskuer
den fare, som dig i verden truer.
Lyt derfor nøie nu til mit raad,
det spare skal dig vist mangen graad.
Slet intet vil jeg her for dig dølge
om verdens daarer i flok og følge,
som udi vellyst beruset le,
og raabe til dig: “Kom hid og se!“
Ak, gaa ei til dem! de dig bedøve,
din fred bortstjæle, din uskyld røve.
De række haanden til dig som ven;
men de dig drage til jamren hen.
Ei alt som glimrer det guld mon være,
det mangen daare forsent fik lære
Hvad verden mangengang kalder stort,
med gift er blandet og svinder bort.
Med bøn og taare, med frygt og smerte
jeg raaber høit til dit unge hjerte:
“Følg ledestjernen, som er Guds ord,
saa farer du ikke vild paa jord.“
Til kobberslangen hæv op dit øie
til ham, som hang paa Golgatas høie
Se der, hvor gruelig synden er.
Se ham tillige, som har dig kjær!