En ven staar for dit hjertes dør,
han banker trolig nu som før:
Luk op! han er saa mild og blid,
han elsker dig til evig tid.
Udi den tause midnatsstund
dit øie tidt fik ingen blund
for denne vennens raab og bøn:
Luk op! og bliv min smertes løn.
Ved dag og nat han raabte tidt:
Hvor gaar du hen, du barnet mit?
du maa vel engang herifra,
hvem skal oplukke for dig da?
Du burde ei betænke dig,
jeg elsker dig saa inderlig,
o, derpaa trygt du dig forlad!
husk, verdens kjærlighed er had.
O, vidste du, hvor galt du gjør,
som lukker til dit hjertes dør.
O, vidste du, hvor stort det er
den ven at faa til hjertens kjær.
Ja, dette er en alvorssag;
du burde lukke op idag,
snart døden kunde banke paa
og du foruden Jesus staa.