Udi en stald i Betlehem
i nat Guds søn han laa,
i klude svøbt, foruden hjem;
kom, lad os til ham gaa!
Du bange sjæl, følg og med mig
og hør, hvad engle sang
om fred og glædesbud til dig
fra ham i krybben trang.
Du lovens træl, følg med og du, –
se her, hvad Gud har gjort!
dit arbeid gjælder intet nu,
du tjener ikke stort.
Du danselystne, følg og nu,
se hid fra vellysts skjul,
om det er her som der, hvor du
er vant at ture jul.
Lyt her, om raaddent snak og tant,
om dans og spil og sus
er saa som der, hvor du er vant
i julen holde hus.
Nei, bøn og sang kun høres her
blandt Nazaræers sekt,
et andet julekvad nok er
der hos din egen slægt.
Du stolte bør og med mig gaa
i din nymodens dragt;
ser du den lille der paa straa,
som er i krybben lagt?
Hvem er det, som der ligger nu?
Du kjender vel ei ham?
Et andet sind han har end du,
han bærer paa din skam.
Du gjerrige, følg med i nat,
bliv ikke hjemme nu.
Her skal du se en større skat
end den, du elsker, du.
Du lærde og oplyste mand!
hvis du vil med mig gaa,
lad blive stille din forstand;
thi her ei grubles maa.
O, liden Jesus, riv mig ud
fra alt mig binder her,
saa evigt jeg kan bli din brud
i himmelglæden der.