Kan vingen endnu mig ikke hæve,
saa over muren jeg høit kan svæve?
Ja, ud jeg vil, om dog ikke før
saa sikkert da, naar man tror, jeg dør.
Nu vil jeg synge, den stund jeg længes.
Det styrker modet, imens jeg trænges,
og naar saa endt er det sidste kvad,
jeg svinger mig over muren glad.
Da er hver gaade opløst og klaret,
hvert ængst'ligt “hvorfor” saa greit besvaret;
da er det nok ikke mere trangt;
men synet bli’r baade vidt og langt.