Ja, nattens timer langsomt svandt,
og mangen taare stille randt;
thi efter vennen ledte jeg
paa leiet, men jeg fandt ham ei.
Jeg gik til staden, ledte der,
men fandt ei den, jeg havde kjær,
da var der udi sjælen nat.
Jeg raabte: fik jeg ham kun fat!
Til vægterne jeg da mon gaa
og spurgte, om de ham ei saa;
men da jeg lidt derpaa kom frem,
fandt jeg ham, tog ham med mig hjem.
I moders kamre gik vi ind,
en himmelsk fryd flød i mit sind;
jeg mange kys fik af hans mund,
de brændte ned i hjertens grund.
Nu trykker jeg ham til mit bryst,
det overgaar al verdens lyst.
Nu gaar jeg med min brudekrans
omstraalet af hans Frelserglans.
Jeg hviler paa hans venstre arm,
hans kjærlighed gjør mig saa varm,
hans hjerte mod mit hjerte slaar;
o, salig den, som sligt forstaar.
Hans høire arm omfavner mig,
o, hvor jeg nu er glad og rig.
Min ven han er saa hvid og rød,
saa hjertens huld og himmelsød.