Da Abrahams viv nær var hundrede aar og moderens glæde ei enda forstaar, da Herren til Abraham sagde: Din afkom skal vorde mangfoldig, min mand,
som himlens stjerner og havbreddens sand, om Frelseren han og tillagde. Da tiden nu kom fødte Sara en søn, og Abraham glæded sig meget iløn;
men tænk! saa fik Abraham høre: Tag Isak din søn, som du holder saa kjær, i Moria land ud paa bjergene der. du skal ham til brændoffer gjøre.
Men kan det bli afkom saa talrig som sand, naar Isak skal ofres, den eneste mand, fra hvem denne slegt skal nedstamme? For mennesker ser det umulig vel ud,
men Abraham troede fast paa sin Gud, og han blev ei heller tilskamme. En morgen saa tidlig de vandrede ud, den tredie dagen lod Israels Gud
dem se offerstedet langt fremme. I haanden han ilden og kniven da tog, og Isak bar veden, de videre drog. da lød Isaks venlige stemme:
“Min far! her er veden og ilden dertil, men far! hvor er lammet, som du ofre vil?“ “Min søn! Gud skal sørge for dette.“ O, Abraham, kvaltes af graad ei dit svar?
Var kniven ei tung, som i haanden du bar? Din søn dig jo Gud lod forjætte. Da de kom til stedet, et alter blev bygt til leie for drengen, men det var ei mygt,
der skal han som offerlam bløde. Saa griber han sønnen og binder ham fast og udstrakte haanden, tog kniven i hast og vil den i offeret støde.
Men Herren i himlen han nøie beser, hvad Abraham gjør, og han smiler og ler og raaber med hast i hans øre: “O, Abraham, Abraham! læg ei din haand
paa drengen, din kjære, men løs nu hans baand, slet intet mer du skal ham gjøre. Nu ser jeg, min ven! at du frygter din Gud, jeg ser, du adlyder det tungeste bud,
da søn din for mig du ei spared.“ Den væder, som Herren ham sendte iløn, blev ofret med inderlig tak og med bøn. For anden gang Herren da taled:
“Ja, fordi du dette nu gjorde, min ven, og for mig din søn udi døden gav hen, velsignelse vil jeg dig give. Naar jeg ogsaa engang vil ofre min søn,
da skal du for gjerningen have til løn, at født i din slegt han skal blive. Vor Herre han denne gang ogsaa holdt ord Guds søn udaf Abrahams slegt kom til jord
og bandtes, hvor Isak laa bunden. Ja netop, hvor Isak som offer sig vred, det store forsoningens offerlam led, som for alle ofre var grunden.
Cookies on Poetry Cove