Han Ola grave en grav skal gjøre;
men da han kisten dog monne røre,
da reiste Halvor sig, som der laa
i sin ligskjorte, og talte saa:
“Engang jeg mindes, man mig mon love,
at jeg i fred skulde her faa sove;
det gaar som altid paa denne jord,
at man saa nødig vil holde ord.
O, hvorfor vil du da vaaben føre
mod dem, som aldrig fortræd dig gjøre?
O, kast din spade og hakke ned
og lad de døde faa bo i fred.
Gaa ei med stænger paa dine skuldre
til trætte ben, som i graven smuldre.
De vaabenløfe ei modstand gjør;
vær naadig og vore bønner hør.
Ak, ak, det nytter vel ei at bede;
men mine kjære saa saart vil lede,
naar de min grav ikke finder mer';
nu dagens lys jeg igjen alt ser.”