Saa har du stridt og seier vundet,
for sværdet du nu palmen bær.
Nu har du vennen Jesus fundet,
som tidt med graad du søgte her;
derfor vi alle glade er,
skjønt tungt dit savn, o, Gudbjørg kjær!
En trofast, øm og kjærlig mage,
dog tuugest savn du efterlod.
Idag for nitten aar tilbage
som brud du ved hans side stod.
Kun et nu gaar fra hjertens grund:
Farvel og tak for hver en stund!
Vor tak vi ogsaa vil fremføre,
vi, som saa tidt fra fjern og nær
hos dig fandt altid aabne døre
og ly i vennehuset her.
Nu ei du mistet har din løn:
Som Jesu brud du straaler skjøn!
Farvel, farvel! Nu klokken kalder
det trætte støv til gravens fred.
For sæden, som i jorden falder,
en høstdag kommer, som vi ved.
Om venner dør og farer hen,
med Herrens hjælp vi sees igjen!
Nu I, som endnu har tilbage
den sidste strid, ‒ snart tiden gaar, ‒
et ord herfra I med skal tage;
Snart dødens budskab I og faar;
er I beredt, om det var nu?
For alting dette kom ihu!