Bag blomsterklædte høie,
klar som et barneøie
laa fjorden denne kveld.
Bag aasen solen daled,
dens sidste straaler maled
guldfarve paa det høie fjeld.
Alt blev nu snart saa stille, –
kun fuglen slog sin trille
den dag for sidste gang.
Saa kom nedover nuten
den raske gjætergutten
med kvæget ned til sætervang.
Fred over engen hvilte,
og elven ret som smilte
i fagre birkelund,
og til sin Skabers ære
et deiligt “ære være!“
sang bækken med sin perlemund.
Er Guds natur saa prægtig, –
hvor er den stor og mægtig,
som alting haver skabt!
Guds aande klart jeg hørte,
og det mit hjerte rørte,
at nogen skulde gaa fortabt.