Du hilses fra Norge, din ældgamle mor,
hun staar lige prægtig og herlig og stor
med brummende fosse og granen saa rank,
som da for dit blik under voven hun sank.
Du hilses fra kvinden, hvis moderbøn varm
opsteg, fra du hvilede ved hendes barm.
Hun elsked' dig mere end nogen paa jord;
nu hviler hun sødt mellem fjelde i nord.
Du hilses fra huset, du kjender dets navn,
hvor Frelseren tidlig dig tog i sin favn,
hvor arving du blev til Guds rige en dag;
husk det og i kampen, naar troen bli'r svag.
Ja, ofte vel striden kan tung blive her;
men husk da, o, søster, at Jesus er nær.
Om tornene stikke, saa foden bli'r saar,
saa vid dog, at veien til himmelen gaar.
Der skal du faa møde din far og din mor
og atter forenes med søster og bror.
Tænk, samles om ham, som paa Golgata hang,
mens lovsangen bruser til harpernes klang
Men end nu vi skilles ved hav og ved land
og ser gjennem taarer mod hjemlandets strand;
men tænk, snart vi bænkes ved himmelens bord
fra øst og fra vest, ifra syd og fra nord.