Ak, ak, hvor løvet skjælver bange, og solen griner mat og bleg, og gjennem skyggerne saa lange sig bækken taarevaad fremsneg,
og blomsten bøier sig saa stur, mens vinden tuder kold og sur. Og skoven taus og stille sukked, mens solen sank bag mørke fjeld;
en moder sine øine lukked for sidste gang i livets kveld; og hendes børn med sorg og nag bar liget ud den næste dag.
Tys! stille! lyt ved moders baare, hvis du ei rent er sovnet ind! Din moder græd og sukked saare, da lystens rus dig gjorde blind;
nu tier hun, men lyt dog til, en anden stemme tale vil: Nu er den mund for evigt lukket, som bad for dig saa mangen bøn.
Nu høres ikke mere sukket for en forvildet smertens søn. For en ulydig datter kaad hun mer ei gaar med kinden vaad.
Saa er da lukt det trætte øie, som for din skyld saa ofte græd. Den aand er flagret til det høie, som du saa tidt har gjort fortræd.
Som torden gjennem sjelen for: Og denne skabning var din mor. Din mor, som bar dig under hjerte og om din lykke haver drømt;
din mor, som fødte dig med smerte, dog hilste dig med smil saa ømt. Din mor, som ved din vugge sang og vaaged for dig mangengang.
O, moder, kan du mig forlade og række ud din kolde haand; i taarer vilde jeg den bade og glæde din nedtrykte aand.
Her grædende paa knæ jeg be'r, o, moder! mon du mig vel ser. Nei, moder rører sig nok ikke, er ubønhørlig kold og stiv.
Jeg mine øines graad maa vrikke i resten af mit usle liv. Hvo, som bedrøvet har sin mor, faar smerte mer end nogen tror.
Cookies on Poetry Cove