Min bedste tid var svunden hen,
førend jeg fandt den rette ven.
Jeg fik af vennerne, jeg fandt,
kun saar i saar, saa blodet randt,
og endda ikke skjønte ret,
at det var de, som gjorde det.
De smigrede og loved' godt,
men gav mig sorg og angest blot,
de loved' fred, men gav fortræd;
jeg blev forundret og jeg græd.
Da saa Gud naadig til min nød,
og jeg fik se, at jeg var død.
Og Jesus, som er syndres ven,
han fandt mig dog tilsidst igjen.
Han først forgjæves længe gik
og raabte, før han vendt mig fik,
men endelig hans dyre blod
ei modstaa længer mig tillod.
En deilig klædning, sko og ring
jeg fik af ham for ingen ting,
han gav mig og et arvebrev,
det med sit eget blod han skrev.
Hver dag jeg fra ham venter bud
om at faa flytte til ham ud.
Imidlertid den vennen blid
er med i min ulændings tid;
om vennerne de svige her,
han altid lige trofast er.
Om venner dø og farer hen,
saa dør han aldrig, denne ven.