Da syndebyrden blev mig svar,
da blev der nød og smerte;
da intet sundt mer paa mig var,
men sygt det ganske hjerte;
da vidste jeg slet intet raad,
paa leiet randt saa tidt min graad,
afgrund til afgrund raabte.
Da jeg i nøden vaanded' mig,
jeg hørte som i drømme:
din synd borttagen er fra dig;
Gud vil dig ei fordømme.
Nei, kan da dette gjælde mig?
O, naade ubegribelig!
Det blev saa sødt at græde.
Det atter hvisked til mig saa:
“din Frelser for dig døde.”
Jeg græd saa stille der jeg laa,
jeg syntes se ham bløde;
jeg syntes se min Frelser god
i urtegaarden svede blod;
er det for mig, han lider?
Jeg saa ham i sin straaleglands
saa venlig til mig smile,
jeg saa ham med sin tornekrans
til Golgata at ile.
Jeg saa ham udstrakt hænge der,
jeg saa ham død for mig især
og hovedet nedbøie.
Jeg saa som udi morgengry
en mand i blod og smerte,
da fødtes jeg ret som paany,
og “Abba” først jeg lærte;
jeg kan ei nøie sige naar,
men jeg tilsidst i Jesu saar
saa frelse for mig arme.