Forglemte du vennen, som tog dig i favn,
som tegned paa bryst og paa pande sit navn,
for at du ham skulde tilhøre som brud.
Forglemte du ham og med andve gik ud?
Forglemte du vennen, som ledte dig frem
saa trolig ved haand i forældrenes hjem,
som friede dig ifra mangen en nød.
Forglemte du ham og din fiende lød?
Hans hænder og fødder de nagledes fast,
hans øie og hjerte i dødsstunden brast;
se det var for dig, og dog glemte du ham.
Er dette da ei en forfærdelig skam?
Forglemte du ham, som ei dig har forglemt,
som til dig saa herlig en arv har bestemt?
forglemte du ham og tog verden til ven,
saa tabte du livet, tog døden igjen.
O, skade det er, at du glemte din ven.
O hør det, o kom dog tilbage igjen,
han vil dig forlade og skjule din skam.
O kom og forglem aldrig mere Guds lam.