Vor Herre en stad sig opbygged saa vist, men fienden, satan, indtog den ved list til sorgers og plagernes bolig. Kong Kristus i langfredags blodige slag
gjentog den, og siden hin mindrige dag har fienden raset med harme. En haardnakket krig, uden hvile og ro, nu føres imellem de mægtige to
om byttet, det skjønne og dyre. Og, hvo som med kongernes konge ei er, han kjæmper imod ham i mørkhedens hær, hvo ei med ham samler, adspreder!
Men her gaar det ofte saa skammeligt til, at faa med kong Kristus nu deltage vil og fylke sig under hans mærke. Der blev kommanderet: “Nu fremad til krig!
kom! optag nu korset og følg efter mig! fornegte dig selv og al verden! Nu fremad! min flok, og opmand dig til kamp, men æns ikke saar eller sved eller damp.
Lad se, hvilken konge du tjener. Ja, nu skal du vove dit liv og dit blod for fædreland, folk og for konge saa god, der blodet sit for dig ei spared.
For alting du ikke forglemme det maa, at udi din rustning du daglig maa staa! om denne mit ord dig fortæller. Vær tro indtil døden! en krone saa skjøn
og seierens palme skal blive din løn! ja, riget du evigt skal arve!“ Saa talte kong Kristus, mens blodig han stod med saarmærker dybe i haand og paa fod.
Min ven, vil du med hannem stride? Med vellyst og ære, med guldkalvens glans fik satan forblindet stridsmændenes sans, og saadan dem lettelig hverved.
Hr. Gjerrig blev fangen af Guldberg igaar; med guldlænker bunden hos Demas han staar og guldkalvens glorie beundrer. Hr. Ærekjær lister sig stundom vel fram;
men nu blev han fanget af en general skam. Hvor er saa hans hæder og ære? Hr. Føielig tabte hvert eneste slag! igaar blev han fangen og døde idag.
Hr. Snaksom har tabt sine vaaben. Dog kjæmper med mod i den livfulde barm, med fyrrige blikke og kraft udi arm vi udi vor hær ogsaa have!
Naar side om side vi enige staa og helten af Juda vil foran os gaa, saa skal vi nok seier erholde. Om kræfterne svigte og kampen bli'r hed,
da mindes, hvad oldtidens kjæmpeflok led, det giver dig mod til at stride! Paa slagmarken blodet i strømme tidt randt, og mangen en martyr, som kronen da vandt
nu hvilen saa sød faar at smage. Med gyldene træk udi sagaers bog staar kjæmpernes navne, som fienden slog; nu seierens krone de bærer.
Fra seier til seier vi skride da frem, vi stride og lide til vi komme hjem, hvor kampen for evigt har ende.
Cookies on Poetry Cove