Du navnet Olaf bærer,
som hellig Olaf helt,
hvis minde høit vi ærer.
Mod mørkets magt i felt
gaar den korsmærket kriger,
leverer slag paa slag,
og ei et skridt han viger,
men dør for Herrens sag.
Du og i daabens vande
til stridsmand viet er;
korsmærket bryst og pande
til vidnesbyrd du bær’
om, at du tro skal krige
for Jesu Kristi sag,
og aldrig ham at svige
du svoret har idag.
Men kraft du selv ei eier
til kampen, det vel mærk!
men du skal vinde seier
ved ham, som gjør dig stærk.
Han selv lod salven rinde
ved daab paa issen ned;
min søn, drag det til minde,
naar striden bliver hed!
Gaa tidt i Guds rustkammer,
dig døren aaben staar;
hent ordets stærke hammer,
som klippen sønderslaar;
og aandens sværd du bære
og troens faste skjold,
saa kan i Herrens hære
du staa som kjæmpe bold.
Til døden tro du være!
Hin krone er det værd.
Gud signe dig, min kjære,
i Sions krigerfærd!
Du engang skal faa bytte
dit sværd med palmen skjøn,
en ussel krigerhytte
med Salem, hvilken løn!