Nu solen alt er gaaet ned,
og kvelden breder ud sin fred.
Vær ogsaa stille i min barm
du syndig sorg og daarlig harm!
Nu fuglen fly'r til reden hen,
den har ei nogen mad igjen.
Jeg vil som den ei sørge mer',
om jeg ei brød til morgen ser.
Fri mig fra utaalmodighed,
fra hver en tanke ond og led,
og lad min armod lære mig
hver aften at ty hen til dig.