Inat da var jeg en engel
og svæved med vinger på
høit op over jorderige
mod himmelhvælven blå.
Din kjærlighed var det, som gav mig
det drømmenes vingepar,
som høit over jorderige
mod himmelhvælven mig bar.
Da sanked jeg tindrende stjerner
fra himmelhvælven blå.
Dybt under mig så jeg havet,
hvor glitrende måneguld lå.
På nattevindenes luftning
daled jeg sagte ned,
lagde de tindrende stjerner
fra mig ved havets bred.
Giitrende måneguld tog jeg,
bøied jeg det i ring,
alle de tindrende stjerner
satte jeg der omkring.
Tog jeg den gyldne krone,
vide fløi jeg igjen.
Drømmenes vinger de bar mig
alt til dit leie hen.
Tog jeg den gyldne krone,
smykket med stjerner små,
kyssed din hvide pande,
og satte den kronen på.
Rigt jeg har dig vel lønnet
alt for det vingepar,
mer prægtig en krone vel ingen
dronning i verden bar.