Solen straaler, og Havet ler,
Og Lodsen glad til dem begge ser.
Graad i Øiet, men Smil om Mund:
“Dig, Gud, være Tak denne Morgenstund!”
Saa heises i Top det norske Flag.
Vai lystigt paa denne velsignede Dag! ‒
Hvad er der skeet?
Just nu inat
Han fik fra Vorherre den største Skat,
Han tyktes kunne paa Jorden faa:
Den førstefødte derinde laa,
Et Søndagsbarn ‒ og tilmed en Gut
Paa tyve Mærker. Hurra, min Glut!
Saa skulde Flaget da vel i Top,
Om nogensinde det heistes op!
Saa var det ikke at undres paa,
Om Solen skinned, og Havet laa
Glad, med Nyn paa en Vuggesang.
Ding, ding, dingdang ‒ hvilken Sølvklokkeklang!
Ding ding, dingeling – “sov sødt, sov sødt,
Du Søndagsbarn, som inat er født!
Et Søndagsbarn og en Sjømands Barn ‒
Gud Fader dig vogte for Syndens Garn,
Vorherre dig signe fra Vugge til Grav,
Han styre Kursen paa Verdens Hav!
Han lyse for dig, ihvor du er,
Og lodse frem mellem blinde Skjær,
Til, Søndagsbarn, du er naaet frem,
Til, Sjømandsbarn, du er kommet hjem!
Ding, ding, dingeling – i Storm og Stille
Gud være med dig, du bittelille!”