Nei, jeg vil ikke længer stirre mig blind
Mod det taagede, ukjendte Fjerne.
Kommer han engang ‒ o gjerne, o saa gjerne
Aabner jeg Favnen og lukker ham ind.
Han eier jo alligevel hele mit Sind.
Hver en Tanke var hans, endog før den blev min,
Og saa længe jeg kan huske, var han mig en
straalende Stjerne!
O hjælpe mig Gud at arbeide med Flid!
Jeg kan saa alligevel ikke raade
Livsførelsernes taagede, knudrede Gaade.
O hjælpe mig Gud, at al min Id
I den flygtige, drømfyldte Naadetid
Kan tækkes dig! Til dig staar jo min Lid.
Over os ‒ over den kjæreste Vennen min være
din skjærmende Naade!
Saa vil jeg ikke længer stirre mig blind
Paa Savnets knugende Stængsel.
Kommer han engang ‒ ja da aabnes mit Fængsel,
Da svales Luften som af Foraarsvind.
Saa stryger jeg mildt hans blege Kind:
Gud lønne dig, dyreste Vennen min,
At du kom og gjorde en Ende paa
den fortærende Længsel!