Vi sammen lekte i barndoms vaar
:|: oppaa bakken :|:
Du lo og spøkte med gule haar
:|: nedad bakken :|:
Jeg bygged hus, mens du sat og sang, ‒
men bedst det var, du bort ifra mig sprang
:|: utfor bakken :|:
Og siden faldt vore møter faa
:|: kun og korte :|:
Saasnart en skimt blot jeg av dig saa,
:|: var du borte :|:
Saa kløgtig tanketraad nu man spandt,
de blide barnesyner rum ei fandt
:|: og blev borte :|:
Men alt som vejen gik mindre flad
:|: opfor bakke :|:
med barnetroen igjen man glad
:|: tog til takke :|:
Da kom du atter, min sangmø huld,
med strengelek og med en strøm av guld
:|: nedad nakke :|:
Naar stundom bøiet og stum jeg fad
:|: i min smerte :|:
du med et grep i din strengerad
:|: letted hjerte' :|:
Og med dit saligste tryllesmil
i toner opp at løse al min tvil
:|: du mig lærte :|:
Den bedste trøst for et tynget sind
:|: er at kvæde :|:
da glider atter i sjælen ind
:|: glimt av glæde :|:
Hav takk, du trofaste himmelbud,
der, tillidsfuld som barnet, selv for Gud
:|: ind tør træde. :|: