Solen kommer! Se hun smiler gjennem rutens rimfrost ind,
strør paa væggen blanke striper, blide straaler i dit sind.
Sagtelig hun løfter øjet over skogens mørke bryn
sender dig et blikk fra himlen gjennem marg og ben som lyn.
Atter blinker haabets grønt i blomsterhyldens bleke skud –
de som kjækt i vinternatten holdt i kamp mod kulden ud;
atter lyder fuglerøsten lystig fra den lille flokk,
som den barske tid herhjemme berged sig i sne og fok.
Har du nogensinde røint, at den bortreves fra dit bryst
som har bragt dit liv skjærsommer, var dit øjes lys og lyft, –
da først fatter du tilfulde hvad de fugle, blomster smaa
maatte savne, da for siste gang ifjor de solen saa.
Men hvis atter da uventet efter savnets lange natt
skjæbnen har dig ført tiljammen med dit hjertes tabte skatt, –
aa, da fik du ogsaa fole større fryd end fugl paa kvist;
thi da fanged du et glimt av selve gjensynsglæden hist.