Syttende mai! Som lærkeslag
stiger du over landet,
hvert aar skjønnere, – se idag
vifter du med titusen flag
friske som roseduften, –
mens der er sang i luften.
Sig mig, hvad fører du i dit fang?
Hvad har du frett fra Svensken?
Hvad skal vi tro om den «broderhand»
som han os rækker, den gode mand?
Skjær ham i øjet glansen
din – under brudekransen?
Faar ikke hjælpe, min søte bror!
Brura vor lyt vi verja.
Er vi end smaa – og du saa stor –:
kanske dog traustere end du tror,
naar for sin moders arne
flaar baade far og barne.
Tænker just ei paa at luske av,
netop som livet kalder.
Kan vi da ikke kappes glad,
alt mens vi fredelig følges ad?
Hør bare hvor det suser
lydt gjennem tidens sluser!