Nyss var Norge tusen aar,
evig ung dog end hun staar –
medens slægter gikk i grav –
like kjæk ved Vesterhav;
skuer blidt
flagget sit
flyge over verden vidt,
syngende fra havn til havn
om sin gamle moders navn.
Moder vor er barsk og streng,
fostred mangen modig dreng:
Bål paa fjell og bål paa sjø,
strid og stræv i storm og snø.
Lyst hun ler
lell til hver
som hun har av hjertet kjær.
Hver som hædrer hendes navn
venlig tar hun i sin favn.
Og til hver en trofast søn
skjænker hun som sejersløn
glad en staut og fager mø,
rød som blod og kvit som snø:
“Dotter min,
gild og fin,
gjør det lunt om gutten din!
Da han længes til vor favn,
der han fandt sin bedste havn.”